Facebook, facer`n, fjesboka... Kjært barn har mange navn. Og her er det visst om å gjøre å ha mange venner også har jeg forstått. Facebook, dette nettsamfunnet som slo inn over Norge som en flodbølge i 2007 en gang, er blitt det nye møtestedet. Det er her folk "møtes" for å gjøre avtaler, det er her man blir oppdatert på siste nytt (også kalt sladder), det er her man holder kontakten med gamle og ikke fullt så gamle venner. Det er kort og godt her "det skjer". Men jeg har hele denne tiden stått hardnakket i mot. Jeg syntes hele greia var noe fjas, at Facebook kun var et sted hvor folk kunne legge ut skrytebilder og vise seg frem. Og ja, jeg inrømmer det; Jeg har vært nådeløs mot enkelte av de rundt meg som har blitt hekta. Det var for meg helt uforståelig at noen kunne bli hekta på å leite opp gamle kjente og se på bilder fra andres skiferier i Alpene, badeferie i Thailand eller rett og slett andres profilbilder hvor de viser seg selv fra fem forskjellige vinkler. Jeg tenkte også at dette hysteriet sikkert kom til å dabbe av etter hvert. Det gjorde det ikke.

Så kom dagen hvor året 2008 skulle bli til 2009. Jeg satt og grublet på noen lure nyttårsforsetter og tenkte på året som nå var på hell. Midt oppi gode minner fra Bergen og sykepleierhøyskolen ble jeg vel kanskje en smule sentimental og mistet totalt grepet på alle mine prinsipper. Jeg begynte å snuse litt på Facebook igjen. Det kunne jo ikke gjøre noe å ha en profil der. Bare for å følge med på det som skjer selvfølgelig. Jeg kom jo uansett ikke til å bli hekta. Selvfølgelig. Jeg kom jo ikke til å logge på hver dag. Trodde jeg. Så var det gjort. Jeg oppretta en profil, logga meg inn og BANG så var jeg hekta. Nå går det ikke en dag, ja kanskje ikke en halv dag en gang - uten at jeg logger meg på for å sjekke om noen har skrevet på veggen min, lagt meg til som venn, eller kanskje lagt ut noen nye bilder fra juleferien. Til dere som tidligere har fått lide under mine anti-facebook-kommentarer: Dere har nå min fulle tillatelse til å le. Jeg er smertelig klar over at den som ler sist også er den som ler best.