Har du noen gang opplevd å gå tom for samtaleemner? Jeg tipper svaret er ja. Det er my man kan snakke om, og ofte har samtalen en tendens til å dreie seg om vær og vind. Selvsagt kan man ikke gjøre noe med verken været eller vinden, det bare er som det er. Men likevel blir vi visst aldri lei av å diskutere det opp og ned og i mente. Andre ganger snakker vi kanskje om venner og familie, om matprisene på Rema 1000 eller sist episode av "Farmen". Og det finnes faktisk mennesker som er veldig flinke på denne småpratinga. De kan snakke i det uendelige om den minste detalj som de fleste ikke engang hadde lagt merke til eller tenkt over. Slik unngår man den pinlige stillheten. Men noen ganger går man altså bare tom for ting å snakke om. Og dette er noe jeg forundrer meg litt over. Her er vi samlet over seks milliarder mennesker på en planet vi har kalt Tellus. Her blir vi født, her lever vi et helt liv, vi gifter oss og får barn som igjen gifter seg og får barn. Vi står opp hver dag for å gå på arbeid. Vi arbeider for å tjene penger til å spise mat og ha god helse, slik at vi kan stå opp og gå på arbeid også neste dag. Og slik går livet sin gang, helt til vi blir gamle og dør.

 

Dette er jo ikke sjokkerende nyheter, det er noe alle vet. Men det vi ikke vet, er hvorfor vi er her. Hvorfor er vi plassert på denne planeten, hva er vitsen? Vi arbeider vel ikke så mange år for å holde oss i live lengst mulig, for så bare å forlate denne jorden uten å ha den minste anelse om hvorfor vi var her i utgangspunktet? Jeg tror de fleste tenker på dette i større eller mindre grad. Og de fleste har kanskje en teori eller noe de tror på, mens andre bare har bestemt seg for ikke å tenke på det, og bare la livet gå sin gang. Men jeg synes likevel det er rart at vi ikke snakker mer om det. Det må vel kunne sies å være det viktigste spørsmålet det går an å diskutere? Hva er meningen med livet? Jeg har min teori.. Har du din?

Oi oi oi, man kan jammen komme over mye moro når man surfer på nettet! På NRK sine nettsider fant jeg denne videoen. Mulig at det er jeg som har merkelig sans for humor, men denne fikk meg i hvertfall til å le så tårene trillet! Trond Viggo kan sine saker gitt... http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/4107#

Til de av dere som har meg på mailing-listen, så har jeg fått meg ny adresse: sirimoi@yahoo.no

Fra nå av er det denne som gjelder, og jeg forventer selvfølgelig haugevis av mail :)

Ha en fortsatt fin uke!

Ja, i helgen hadde vi altså besøk av Sandra og Sabrina som hadde reist helt til Bergen aleine med fly. Det var stor stas, og det ble en helg med masse moro. Vi var i akvariet, på Fløien og i Sentralbadet, vi bakte pizza og sjokoladekake, vi hadde bursdagsfest, spilte kort, så på film og rett og slett bare koooste oss. Det var litt trist å sende de avgårde med flyet igjen på søndags kveld, men vi har allerede planlagt telt-tur i eplebakken til sommeren, så da har vi jo noe å glede oss til :)

I september 2005 ble jeg og Marit medlemmer i et nytt treningssenter som heter "Shaping". Det skulle vise seg å være det dummeste vi har gjort. Det virket veldig lovende med en kombinasjon av trening og kostholdsrådgivning, og de presiserte gang på gang på gang at "det er IKKE snakk om noe sulting her. Det er bare vanlig norsk kosthold. Det eneste som er viktig, er når du spiser, og hvor mye du spiser!" Dette presiserte de veldig, helt til vi hadde skrevet under på kontrakten og bundet oss for et helt år. Det var da vi ble innkalt til et "kostholds-møte" og sannheten kom fram. Det fungerte nemlig slik at fem timer før- og fem timer etter trening kunne vi ikke spise annet enn en frukt eller grønnsak. Altså gikk vi ti timer uten å spise skikkelig mat, og midt inni der hadde vi en time med knallhard styrketrening. Sunt? Neppe!! Og vi måtte selvfølgelig følge dette mat-programmet til punkt og prikke, ellers var det ingen vits å trene heller... (?!)

 

Etter tre måneder fant vi begge ut at vi ikke orket dette kjøret lenger. Det ble rett og slett for teit! Derfor sendte vi en mail hvor vi forsøkte å avbryte medlemsskapet. Det gikk naturlig nok ikke siden vi hadde bundet oss for et år, og det er jo helt i orden. Men da kontrakten gikk ut i september et år senere, sperret jeg de månedlige betalingene. Da fikk jeg puringer og inkasso-krav i posten. Da jeg ringte dem for å oppklare misforståelsen, fikk jeg beskjed om at "siden de ikke hadde hørt noe mer fra oss, så regnet de med at vi ville fortsette å være medlem." - I et knalldyrt treningssenter vi ikke hadde trent på siden desember året før??? Da sendte jeg mail om at vi meldte oss ut, og sperret på nytt de faste betalingene. Men enda flere purringer skulle komme i posten, og jeg ringte enda en gang for å høre hva som var problemet. Da fikk jeg beskjed om at de måtte ha oppsigelse med underskrift levert hos dem. Glemte de bare å si det forrige gang da eller?! Så måtte jeg betale for enda en måned. Denne gangen forsikret de meg om at dersom jeg gjorde dette, så ville siste betaling forfalle 20 desember. Så da sendte jeg umiddelbart underskrevet oppsigelse og regnet med at jeg hadde hørt fra Shaping for siste gang. Men nei.... I dag fikk jeg nok en gang purring og inkassovarsel i posten, og nok en gang måtte jeg ringe. Forklaringen dene gangen var at jeg hadde levert oppsigelsen 11 desember (samme dag jeg fikk beskjed om å levere), og det var for seint. Derfor måtte de trekke meg for januar også, det var ikke noe å gjøre med det...

 

Nå har jeg nok en gang betalt for en ny måned, fire måneder etter at kontrakten gikk ut. Jeg føler at hele opplegget bare har vært et eneste stort lureri, og at de gjør alt de kan for å lure penger ut av folk. Så dersom Shaping kommer til en by nær deg: LØP FOR LIVET!!

De to siste ukene har jeg hatt hjemmeeksamen... I teorien! I praksis har jeg hatt en uke fri og en uke med eksamen. Sånn som det alltid blir. Joda, planen var jo selvfølgelig å bli tidlig ferdig og deretter nyte freden og roen. Sånn som planen alltid er. Men heller ikke denne gangen skulle det bli slik... Hvordan kan det ha seg at med en gang jeg sitter der med noe som minner om en eksamen i hånden, så blir alt annen så mye, mye mer interessant? Aldri før har det vel vært så moro å støvsuge, ta oppvasken, henge opp tøy og vaske gulv... Jooda, vi tok det med ro. Vi hadde jo så god tid! To uker på en hjemmeeksamen, det er jo luksus? Men så - før jeg visste ordet av det.... En stavangertur her og litt besøk der, og en god porsjon "slack" holdning på toppen- så hadde vi plutselig ikke fullt så god tid lenger... Hjeelp!! Og det skulle vise seg at det å analysere en artikkel var litt mer avansert enn beregnet!

 

Tidlig onsdags morgen troppet jeg opp på trappa i Breistølsveien hos min kompanjong, Anna Elisabet. Og vi var ved god tro om at vi skulle bli ferdig denne kvelden. Men da vi hadde sittet klistret foran PC-en tretten timer i strekk, kun avbrutt av en og annen do-pause, måtte vi bare innse at det slaget var tapt. Allerede da begynte det å gå rundt for oss med alle begrepene og spørsmålene og definisjonene og jeg vet ikke hva. Vi bestemte oss for å ta opp igjen kampen neste morgen. Og sånn ble det. Tidlig neste morgen var vi atter en gang klar til dyst og samlet foran dataskjermene. Denne gangen var målet å bli ferdig til klokka to. Og det skulle vi klare!! Men neida... Klokka gikk akkurat litt for fort til at vi greide å henge med, og før vi visste ordet av det hadde vi slått trettentimers-rekorden fra dagen før.  Og tretten timer ble til fjorten timer som ble til femten timer som ble til.....ja, og sånn fortsatte det. Og det fortsatte faktisk sånn helt til klokka plutselig var kvart på elleve i dag tidlig.

 

En time og ett kvarter før fristen gikk ut, trykket vi på den siste tasten og printa ut den ferdige eksamenen. Da var vi to ekstremt frustrerte, trøtte, leie og sultne studenter. Håret stod nesten av seg selv, øynene var firkantede, fingrene fulle av vannblemmer og tastatur-rykninger,  og vi mener også å ha kjent klare tendenser til et og annet trykksår både her og der... Men nå var vi iallefall nærmere målet enn vi noen gang hadde vært. Det eneste som gjenstod nå, var å få levert merakkelet. Så mens Anna Elisabet la på sprang for å rekke siste skyss hjem til Sandane, satte jeg kursen mot siste stopp på vei mot friheten. Ganske nøyaktig en halvtime før fristen, og ganske nøyaktig som sistemann i en klasse på sytti, nærmest tryglet jeg Grete i resepsjonen om å ta imot oppgaven. Jeg liker å tenke at "ute av syne" er det samme som "ute av sinn", og nå er jeg beinklar for å nyte helga i Oslo... Konklusjon: Heime-eksamen er ikke bra for helsa og burde forbys.

Sist helg fikk endelig (!!) jeg og Ellen surra oss til å bestille billetter til Stavanger. Vi har snakket om det lenge, men ting tar tid... Men altså, på fredag dro vi, og til og med den seks timer lange bussturen var jo rene underholdningen (takket være Ellen som "e så løye"!) Vi overnatta hos Kristin på Madla, og det ble rett og slett en kongehelg! Vi stappa i oss umenneskelige mengder mat og kaker, skravla tl langt på natt og lo så vi fikk vondt i magen. På lørdagen traff vi også Sunniva og co som hadde tatt seg turen helt i fra Vidda, og Ingebjørg og Rebekka som hører til de infødte, og så tok vi oss en helaftens i Stavanger by. Dette var en heeerlig oppladning til hjemmeeksamen som ventet da jeg kom tilbake til Bergen. Takk for en super helg jenter, det må ikke bli like lenge til neste gang!