Dagens quiz:

 

A) Du blir redd og ringer politiet

B) Du legger deg ned på gulvet og håper at han stikker snart

C) Du setter deg på ham

 

Klikk på linken under og finn ut svaret:

 

 

 

Til jul skal man spise mandariner og nøtter, drikke gløgg, leite etter mandelen i grøten og gå julebukk hos naboen. I påska skal man gå på langrennski med appelsin, kakao og kvikk lunsj i sekken. Sånn er det bare. Det var på bakgrunn av dette at jeg inviterte med meg et par venninner til skitur på Gautestad denne påska. Sola skinte fra klar blå himmel, gradestokken hadde lagt seg på en behagelig temperatur og sekken var pakka med alt som hører en slik tur til. I baksetet lå de rosa skiene som fremdeles bærer rester av kontakt-teipen de ble teipa sammen med til skidagen i syvende klasse. Alt lå til rette for en strålende dag i løypa!

 

Det var allerede i den første oppoverbakken at det begynte å gå galt. Da datt skistavene fra hverandre. Dårlig tegn! Men jeg hadde nok ganske høye tanker om mine egne skiferdigheter, så jeg kunne jo ikke la dete stoppe meg. Jeg fortsatte med friskt mot og prøvde å holde følge med de to andre tøttene som ikke hadde smørefrie ski fra syvende klasse, og som hadde smurt med et passende klister for dagens føre. Det gikk greit et lite stykke, første bakketopp var besteget! Så kom utforbakken... Fortsatt levde jeg i en illusjon om at jeg var ganske god til å stå på ski, så jeg følte meg ikke nevneverdig skremt av denne utfordringen. Og jeg hørte pappas stemme i bakhodet som sa "Bare følg sporet og bøy deg litt i kneene så kan det ikke gå galt!" Så feil går det an å ta... Allerede etter få meter skjønte jeg at dette kom til å få en brutal slutt. Noen hadde ramla og viska ut halve skisporet lenger nede i løypa. Her var det bare å bite tenna sammen! Og før jeg visste ordet av det, gikk den ene skien til høyre mens den andre skien fulgte sporet rett fremover. Det endte i en halvveis spagat etterfulgt av et kråkestup med hodet mellom beina og ski og staver til alle kanter. Au! Første knekk i stoltheten.

 

Men jeg kunne jo ikke gi opp her! Det var fremdeles langt inn til Himmelsyna, og vi fortsatte ferden. Ved neste bakketopp bestemte jeg meg for å studere teknikken til de andre to som tydeligvis hadde en smule mer skierfaring enn meg selv. De rant ikke i sporet, men midt i bakken. Så var det altså det som var trikset! Okei, jeg satte utfor nok en gang. Denne gangen gikk det enda fortere mot slutten. Etter få meter bestemte den ene skien seg for å følge et spor som gikk straka vegen rett til venstre. Dette hadde den ikke avklart med den høyre skien...

 

Ved nærmere studering viste det seg at jeg hadde oversett et viktig element i teknikken til de andre to. De satte skituppene på skrå mot hverandre, noe de kalte å ploge. Så var det altså derfor det gikk en smule fortere i svingene da jeg satte utfor! Nå hadde jeg skjønt det, ploging var tingen! Så bar det utfor neste bakke med knekk i kneene og skiene formet som en plog. Jeg kjente stoltheten komme sigende mens jeg snegla meg nedover bakken i en noget stiv, men dog oppreist positur. Og det gikk seinere, og det gikk også i den riktige retninga. So far, so good! Og akkurat i det jeg rakk å tenke at "dette er jo nesten for godt til å vare" så tok ploginga litt overhånd. Jeg kjente at jeg mista kontrollen og så skiene krysse seg i front. Denne gangen husker jeg ikke en gang om jeg ramla fremover eller bakover, men det var i allefall særs vanskelig å komme seg opp igjen med beina i kryss og ryggsekken halvveis tredd over hodet. Nå kjente jeg at motet rant ut av meg som lufta i et punktert sykkeldekk, og jeg lengta etter kvikk lunsj og kakao.

 

Nå skal det sies at hjemturen gikk betraktelig mye bedre, og jeg må bare takke mine to turkamerater for stor tålmodighet. Men nå er det i allefall konstantert: Ikke alle er født med ski på beina!

I disse dager sitter jeg og jobber med bacheloroppgaven min. Og i og med at jeg skriver om musikk, så må jeg jo drive litt research på youtube nå og da :) Og nå har jeg jammen funnet en ny favoritt. Hun heter Duffy og har en fantastisk stemme som du kan høre på linkene under:

 

 

 

Når jeg først er i gang, så legger jeg ut en gammel shlæger også. Denne låta ble sikkert gitt ut før jeg ble født, men jeg blir i så godt humør når jeg hører den. Den får meg til å tenke på sommer, sol, bare veier og lyse kvelder. (Usikker på om det har noe med den herlige frisyren og brillene til han som synger, men... :)

 

 

 

         

                         DUFFY

 

      

 

                    ROXETTE

 

Apropos plager her og der... Hvis du ikke er hypokonder fra før, så kan jeg love deg at du blir det etter at du har lest denne artikkelen i Aftenposten...

 

 

 

Nå som jeg har drøye tre måneder igjen av min utdannelse, begynner panikken så smått å melde seg. Skal jeg virkelig begynne å jobbe allerede? Er jeg klar for det da? Vil jeg i det hele tatt jobbe som sykepleier? Hjelp... Jeg hører at dette skal være helt normalt, uten at det hjelper nevneverdig på panikken. Men hva skulle jeg ellers jobbe som da? Det vet jeg jo ikke, så da er jeg vel like langt. Men her om dagen fant jeg i hvertfall noe som ikke er aktuelt. For man kan jo begynne i den enden også. Jeg tror det kalles eliminasjonsmetoden.

 

Jeg og medstudent Katrine hadde endelig tatt mot til oss og gikk i gang med å redigere seks timer film fra Madagaskar. Og her er det snakk om filming av ulik kvalitet, alt fra "oi, jeg glemte å skru av kameraet-filming" til "en halvtime med humpete Afrika-veier fra bilvinduet-filming". Det virket kanskje som en god idè der og da, men desverre er det ikke like behagelig å se på i etterkant. Det tok ikke lang tid før vi begynte å føle oss en tanke sjøsyke begge to.

 

Men i allefall, timene gikk mens vi klippet og redigerte, og plutselig hadde vi sittet foran PCen i ti timer. I strekk. Og selv om vi etter alle disse timene begynte å nærme oss målet, var det rett og slett ikke fysisk mulig å fortsette arbeidet. Det er rart hvordan man kan føle seg så mørbanka etter å ha gjort så lite fysisk. Vi hadde sittet på rumpa hele dagen, og likevel føltes det som om jeg hadde løpt New York Maraton eller det som verre er. Kanksje ble vi smittet av et data-virus, eller kanskje er det dette vi blir advart mot som små: "Nå må du ikke se for mye på den der skjermen, du kan bli firkanta i øynene". I såfall er det den milde versjonen, for jeg var ikke bare firkanta i øynene. Det kjentes mer ut som jeg hadde leamus, muskelsvinn, hjerteflimmer, nakkestivhet, pustebesvær og musesyke, samt en ryggmarg som var trykket sammen med flere centimeter. Men for å se det på den positive siden: Nå vet jeg i allefall at jeg ikke skal arbeide med data. Flott! Bare 98765423618939405 yrker igjen å velge mellom!

 

Fra vinteridyll til snøkaos!

   

 

 

På en liten time var det fem biler som stod og spant på sommerdekk utenfor stuevinduet her i Gyldenprisveien. Og i skrivende stund er det enda et par stykker som sliter med å komme seg løs.

       

I går så det slik ut i Bergen:

Sola varmet, fuglene kvitra, vårblomstene tittet fram og alle hjerter gledet seg... Men da jeg våknet i dag tidlig så det slik ut:

 

 

Det hadde snødd hele natta! Så da gikk vi fra vår til vinter igjen på et blunk. Hva skjer`a??