Lyse kvelder, båten på elva, frukost på trappa, bade, spille kubbespill, spise vannmelon, grille, gå barbeint, bli solbrent, spise softis, gå på piknik.... Detta kalle æ sommer mæ stor S! Tri gonge hurra for sommerferie! HURRA HURRA HURRA!!

Så har det altså skjedd! I dag da jeg våknet kunne jeg endelig konstatere at sommeren har gjort sin entrè også her i Bergen. Gradestokken var krøpet godt over 27 grader i skyggen, og slikt får bergensere til å gå totalt av skaftet. (Naturlig nok, når det regner 360 dager ellers i året!) Over alt hvor jeg snudde eller vendte meg i byen i dag, var det smilende  bergensere som hadde kastet klærne og slått seg ned på nærmeste ledige gress-flekk mellom fontener og statuer og på alle andre rare plasser. Og for deg som ikke har sett en bergenser i solskinn - det må oppleves! Er det noe de kan, så er det å riktig NYTE hver eneste solstråle. Her skal ingenting gå til spille! Og om dette var den eneste skikkelige sommerdagen de får her i Bergen, så tror jeg ikke det gjør noen verdens ting. Nå er de så fornøyde at jeg tror ikke de slutter å smile på noen måneder enda. Dete lukter sommerferie!

Det var da jeg hadde vært et ærend på busstasjonen etter skolen i dag, at jeg kjente en særdeles akutt tissetrang. OK, tenkte jeg, det er da ikke noe problem, og så satte jeg kursen mot do. Men som det seg hør og bør på et kjøpesenter, koster det en femmer å komme inn. "Bruk kun hele fem-kroner!" Jada!  Men hvor er fem-kroningene når man trenger dem? Jeg lette febrilsk gjennom hele lommeboka og veska, men fant ikke annet enn en-kroninger. For de hadde jeg selvfølgelig mer enn nok av! Nei-nei tenkte jeg, jeg klarer kanskje å knipe igjen til jeg kommer hjem. På veg ut gikk jeg forbi en gatemusikant som så ut som han trengte en liten oppmuntring. Så jeg graver i lomma etter noe lommerusk som jeg hiver oppi gitarkassen. Med et nærmere ettersyn ser jeg at det er to fem-kroninger jeg har kastet oppi. Så det var der de var!

 

Så haster jeg videre til bussen for å komme meg hjem. Og som sagt, så har vi nettop flyttet inn i ny leilighet. Og den ligger på en annen kant av byen enn den vi bodde i før, så derfor har jeg ikke funnet helt ut av dette med hvlke busser som går hvor osv. Nå bruker kanskje jeg litt lenger tid enn gjennomsnittet på å orientere meg, så jeg hadde i grunnen akkurat begynt å bli litt kjent i Gimleveien da vi flyttet derfra for et par uker siden. Men iallefall, så skulle jeg altså ta bussen hjem. Og mens jeg satt på bussen, så ringte jeg til mamma for å få siste nytt hjemmefra. Dermed var jeg litt i min egen verden, og trykket på knappen et par stopp for tidlig. Så der stoppet bussen og åpnet dørene. Ingen gikk ut. Og jeg bare satt der og lot som ingenting, Akkurat som ikke alle hadde sett at det var jeg som strakk meg til stopp-knappen i taket og trykket?!

 

Jaja, så kjørte nå bussen videre et par pinlige sekunder senere. Og jeg sank såpass langt ned i setet at jeg følte meg i allefall nogenlunde trygg. Kanskje det var nettop dette som gjorde at utsikten ble noe forstyrret, for iallefall så kom jeg meg ikke av der jeg skulle denne gangen heller. Bussen tok en annen vei enn den jeg var vant med, så jeg satt og ventet og ventet på et stopp som aldri kom. Og etter langt og lenge, var jeg helt alene på bussen. Da snur sjåføren seg og sier "Ja, det er liksom endestasjonen dette da..."

 

Okei, da var det bare å legge i veg. Uten retningssans eller noen som helst anelse om hvor jeg befant meg,  tissetrengt og i litt for små sandaler for anledningen, begynte jeg å rusle bortover. Jeg plugget Mp3-spilleren i ørene, og det første jeg hørte var Katie Meluas ganske treffende sang;  "The closest thing to crazy I have ever been".

 

En halvtime senere, med sprengt blære og gnagsår på begge bein, kunne jeg endelig sette nøkkelen i døra. Dette virker som den perfekte dag å starte hjemme-eksamen på. Det Må jo bare bli bra :)

I går var datoen 06.06.06. Og mange vet at nr.666 er djevelens tall. Derfor var det mange teorier om hva som kunne skje denne dagen, og alt som kunne gå galt. Mange kirker fikk flom-belysning hele natten for å unngå at noen skulle tenne på, og mange ventet nok at denne tirsdagen skulle være selve dommedag. Ha-ha, tenkte jeg. Men det er med fare for å bli litt overtroisk at jeg i dag kan se tilbake på alt som faktisk gikk litt skeis i går:

 

1: Da Marit stod på kjøkkenet og steikte kjøttdeig, sprakk like godt den ene plata på komfyren. Poff, så var hele komfyren full av svart sot. 

2: Jeg satte på den samme tøyvasken to ganger uten at tøyet ble noe nevneverdig reinere. Det vste seg at

vaskemaskinen ikke pumpet inn vann. Den bare gikk og surret, og sentrifugerte fint til slutt. Men det var aldri noe vann inne i bildet!

3: Da Kjersti skulle lukke døren etter seg på do, datt dørhåndtaket av!

4: Da Marit satt og jobbet med hjemmeeksamen, oppdaget hun til sin store fortvilelse at hun hadde glemt notatboken sin på skolen. Uten den stod hun helt fast. Så hun la i vei til skolen, bare for å komme tilbake igjen halvannen time seinere og finne ut at boken har ligget på skrivebordet i leiligheten hele tiden.

5: Da jeg skulle ta bussen til skolen, virket ikke busskortet mitt. Dette var et erstatningskort jeg hadde fått dagen før - fordi mitt gamle ikke virket lenger!

 

Så, kanskje var dette virkelig djevelens dag? Eller kanskje bare uflaks? Ikke vet jeg...Nå sitter jeg i hvertfall her og venter på rørleggeren. Han skal fikse det sprukne røret under kjøkkevvasken... Ha en fin dag:)

 

 

Jippi! Denne helgen var det endelig tid for besøk. Det var Bodil og Kjersti som tok seg den lange turen fra Kristiansand og Hurdal. Bodil kom først, på lørdags kveld. Og hun kunne fortelle om en spennende og opplevelsesrik tur fra Kjevik til Flesland. Det oppstod bl.a. lettere forvirring da hun skulle sjekke inn ved de nyteknologiske skrankene. Men det skal mer til for å vippe en ekte Moisund-jente av pinnen! Bodil stilte seg bare diskrèt i bakgrunnen og så hvordan de andre passasjerene gjorde det. Så Stilte hun seg i køen igjen og lot som om dette var noe hun hadde gjort tusen ganger før.Godt jobba Bodil!

 

Så kom Kjersti på søndags kveld, og da var alt duket for et par opplevelsesrike dager i Bergen by. Kjersti skal gjøre Bergenser av seg til høsten, så da var det greit med en liten omvisning. På mandag viste byen seg fra sin beste side med strålende sol og flere herlige varmegrader. Så da spente vi på oss sandalene, hoppet i kortbuksene og la ut på spasèrtur. Etter å ha kikket litt i byen, ruslet vi en tur langs Bryggen, og så tok vi oss en tur til topps med Fløybanen og kikket på utsikten. Etterpå gikk vi ned til Bryggen  igjen og spiste Bergens beste is. Da vi kom hjem, tente Bodil opp engangsgrillen, og så var alt klart for grillparty i Gyldenprisveien 49. Her dukket det opp godt skjulte tallenter hos frk.Bransdal , og dermed var hun selvskreven grillmester denne kvelden. 

 

På tirsdag var vi  på shopping i byen. Så fikk Bodil med seg noen knakende gode tilbud i sekken før hun satte seg på flybussen og vendte nesen sørover igjen. Og i dag, onsdag, drar Kjersti òg videre. Men hun har jo blitt alvorlig bitt av reisebasillen, så hun har ikke tenkt seg hjem til Hornnesenda. Nei, først vil hun ha seg en tur til Haugesund. Men takk for besøket jenter! Det har vært knall ;)

Jeg har lenge snakket om at jeg skulle gå Vidden (Strekningen mellom Fløyen og Ullriken). Og i går gjorde jeg endelig noe med den tanken. Sammen med to sunnmøringer/fjellgeiter og to andre vanlige dødeige som meg selv, la jeg ut på tur. Vi startet klokka tolv, og var nede igjen seks og en halv time senere. Vi hadde flott vær med solskinn for anledningen, og sekken var pakket med alle mulig slags nyttige og unyttige saker. Det ble fort klart at gruppen kunne deles inn i to eliter.Mens to av sunnmøringene, Yvonne og Alice, la på sprang og spratt frem og tilbake mellom de ulike fjelltoppene og over myr og vann og jeg vet ikke hva, i en umnneskelig fart, dannet vi tre andre, Maria, Mari Ingelin og jeg, en baktropp. Noen vil kanskje kalle det somling, det som foregikk bak hos oss. Vi velger å kalle det en oppdagelsesferd i behagelig tempo. Jeg lærte mye nyttig av disse to biologi-entusiastene, og vi hadde rikelig av tid til å stoppe opp for å kikke på naturens mange fenomener. Og til vårt forsvar: Vi prøvde oss mer enn èn gang på diverse snarveier. Bare så synd at det alltid dukket opp et stup, en myr eller andre mindre hyggelige overraskelser underveis. Tanken var i hvertfall god... Men da vi hadde gått langt og lenger en langt, kom vi altså frem til målet vårt, tårnet på Ulrikens topp. Og gleden var stor. Men fremdeles gjenstod det en ting: Å komme seg ned. Vi i baktroppen bestemte oss for å utforske en av Bergens mange turist-attraksjoiner, å ta Ullriksbanen ned. (Gondol-bane) Så prøvde vi å fortrenge høydeskrekk og andre fobier, sa farvel og takk for turen til sunnmørs-geitene, og gikk for å finne denne banen som henger og dingler litt for høyt over bakken etter vår smak. Og etter å ha kryssforhørt sikkerhets-vakten om at det var i hvertfall sånn nogenlunde trygt-og han forsikretoss om at den ikke hadde ramlet ned siden 1973- trosset vi frykten og gikk om bord. Maria stilte seg midt i vognen og nektet å røre seg en centimeter, og ellers var ferden nedover fjellsiden preget av nervøse latteranfall og diverse andre lyder jeg sent kommer til å glemme. Alt i alt hadde vi en flott og opplevelsesrik tur, og dette har vi tenkt å skryte av i lang tid fremover. Takk for turen jenter!

For de som ikke visste det, så kan det være en særdeles høylytt sekvens når to katter "tycker om" hverandre. Og når de "tycker mycke" om hverandre, så kan det fort gå utover nattesøvnen til alle som måtte befinne seg innen en radius på noen hudre meter. Dette er den enkle grunn til at jeg sitter her og skriver på bloggen min klokka to om natten. Men for å se det på den lyse siden: Du skal jo ikkje sova bort sumar-natta.....