Vi mennesker er tenkende vesener. Eller som den franske filosofen Descartes sa det: "Jeg tenker, altså er jeg". Noen tenker mer, og noen tenker mindre. Jeg hører nok til i den første kategorien, og det er jammen mye rart som kverner under topplokket i løpet av en dag. Det kan jeg love deg. Ikke alt er like aktuelt og samfunnsnyttig, men kverne gjør det like fullt. For eksempel på vei til jobb i dag tenkte jeg over hvor ulik den ene dagen kan være fra den andre. Jeg gjør nøyaktig det samme disse to dagene, men likevel kan de arte seg helt forskjellig. Det er selvfølgelig mange faktorer som kan virke inn her, noen liker å kalle det "dagsform" som en fellesnevner. -" Hvor fort løper du 60 meteren da? - Nja, det kommer mye an på dagsformen." - "Blir du med på fjelltur på lørdag eller? - Nja, jeg må se det an litt på dagsformen." Skjønner? Men en faktor som må være alle dagsformers mor, eller kanskje svigermor - er den dagen du våkner og uten tvil kjenner at "dette er ikke bare Mandags morra- blues. Dette er PMS-blues". De fleste jenter vet nå hva jeg snakker om. De som ikke vet det, kan fortsette å lese litt til. Så annerledes kan en dag arte seg, med og uten PMS:

Dag 1, normalt fungerende menneske:

Jeg våkner kl 06.00 til lyden av mobiltelefonen som spiller en sang, og tenker at "Hun derre Marte Wulff, hun kan jammen sakene sine altså". Jeg åpner klesskapet og klarer nesten ikke bestemme meg for dagens antrekk fordi det er så mye jeg har lyst til å ha på meg. Etter ti minutter på badet, labber jeg ut på kjøkkenet for å lage meg en kopp kaffe og smøre meg en god frokost som jeg kan spise mens jeg leser litt i en bok. Det er jammen deilig å ha god tid om morgenen! Utenfor synger fuglene, og jeg tenker at slike sommerlyder får jeg aldri nok av. Jeg ler litt av en vits jeg plutselig kom på, og tusler mot døra. Der står veska mi klar med alt jeg trenger, den pakka jeg ferdig kvelden i forveien. Og utenfor står sykkelen klar til dagens etappe. Litt påvirket av Kaptein Sabeltann-hysteriet på jobb, liker jeg å kalle den "Den Sorte Dame". Og staselig er den jo, denne gamle damesykkelen med kurv og det hele. At den ikke har gir, ja det er jo bare sjarmerende! Og jeg er ikke alene på veien denne dagen. Her i Kristiansand er det en helt spesiell sykkel-kultur, og jeg tenker at vi nesten er som en liten familie, vi syklistene. Vi nikker og smiler til hverandre som om vi alltid har vært bekjente, og så plinger vi litt med klokka før veiene våre skilles et sted ved enden av Lunds-broa. Hvem vet, kanskje treffes vi igjen i morra?

Dag 2, PMS-blues:

Jeg våkner kl 06.00 til lyden av mobiltelefonen som ringer, og tenker at "Hun derre Marte Wulff, hun kan jammen kunsten å gi folk en skikkelig sjokk-start på dagen". Jeg trykker på alle knappene før jeg treffer den riktige, den som får henne til å tie still. Jeg åpner klesskapet, hele innholdet raser ut og lander på gulvet foran meg. I halvsøvne drar jeg frem et eller annet som sikkert går an å ha på seg, og priser meg lykkelig for at jeg har valgt et yrke med uniforms-tvang. Vel inne på badet, etter å ha snubla i trappa og fått enda et blåmerke på leggen, kikker jeg i speilet og konstanterer at det var enda verre enn fryktet. Frem med sparkel og lue. Igjen. På kjøkkenet er tilstandene som de ofte blir dersom du glemmer å gå på butikken over en lengre periode. Jeg åpner kjøleskapet og registrerer at valget står mellom skinkeost eller skinkeost. Katastrofalt! Kanskje noen på jobb kan legge inn en veneflon og gi meg intravenøs væsketilførsel? Det ville gjort alt så mye enklere! Det ville heller ikke skadet å skru ned volumet en tanke på de kråkene som skriker utenfor kjøkkenvinduet!

På veg mot døra kommer jeg på at gårsdagens leteaksjon etter lommeboka ble avsluttet uten resultat. Allerede for seint ute er det ikke noe å gjøre med det. Jeg finner en veske og håper at den inneholder noe lurt jeg kan ha bruk for i løpet av dagen. Utenfor står sykkelen som skal transportere meg til jobb. Forhåpentligvis! Jeg tenker at med lealaust sete og uten gir, er nok sjansene store for at denne turen blir kortere og mer smertefull enn planlagt. Det er godt jeg bor nærme sykehuset... Dessuten hjelper det jo lite at jeg sykler seint selv, med tanke på alle de andre galningene som ferdes på sykkelstiene her i byen. Her plinger de med klokkene sine, helt sikkert bare for å minne meg på at min klokke ikke plinger, men kvekker som en frosk - med et volum som ikke er beregnet på menneskeører. I tillegg smiler de så voldsomt at jeg nesten blir helt nervøs, og tenker at morrafugler er ekle dyr. I enden av Lundsbroa svinger jeg av og bestemmer meg for at i morra, da tar jeg bussen!