Du vekker deg sjæl og kjenner deg helt aleine.....Er det ikke en sang som begynner sånn? I allefall, så er det litt sånn jeg føler meg etter at Marit forlot meg til fordel for Madagaskar på fredag. Jeg legger meg aleine og står opp aleine. Spiser frukost aleine gjør jeg òg... Jeg har riktignok fått en hjemme-eksamen å kose meg med denne første uka, heldig som jeg er. Men det blir liksom ikke helt det samme. Heldigvis er jeg velsignet med mange gode venner som tar seg litt av meg. Og jeg ser ikke bort fra at noen av dem tar seg den friheten å flytte inn til meg etter at vi er ferdig med eksamen. I allefall håper jeg det:) Jeg trenger noen som kan le av vitsene mine når jeg er overtrøtt. Blir liksom litt for dumt å bare snakke med meg selv hver gang jeg føler at jeg har en god en på lager. Og ellers, så reiser jeg til Oslo på fredag, og det gleder jeg meg stort til! Der sjekker jeg inn på Hotel Galteland på Majorstua, og håper å få ei sabla fin helg med gode venner som holder til på den kanten av landet.
Og så må jeg ikke glemme å nevne at høsten begynner å melde sin ankomst her i Bergen. Og ja, jeg synes det er litt herlig! Siden vi kom hit, har det vært litt sånn midt i mellom. Hverken sommer eller høst, det har liksom vært akkurat litt for varmt til å gå med jakke, og akkurat litt for kaldt til å gå uten. Litt klam og trykkende luft, ja æ kan`ke si æ li`år det. Men i dag kjentes det ut som det var litt mer høst i lufta. Og jeg gleder meg til mørke kvelder med øs-pøs regnvær, når det er akkurat så kaldt at det er godt å dra på seg ullsokkene og sitte inne og drikke varm kakao og spille brett-spill eller se en god film. Og jeg gleder meg til å ta frem igjen lua, skjerfet og vottene. Og til å kjenne at kulden biter litt i kinnene, sånn at det er deilig å komme inn i varmen igjen. Kall meg gjerne gal, men nå venter jeg på høsten!

Det var en gang for lenge, lenge, lenge siden... Ja så lenge siden er det, at jeg var en meter kortere, hadde musefletter, rød skolesekk og mikke mus-tights med matchende hårbånd. Det var på den tiden at sommerferien varte nesten et halvt år, og det var fint vær hver eneste dag. Ukas høydepunkt var lørdagskveldene med mammas hjemmelagede pizza og "Midt i smørøyet" på TV. Da det var leggetid kom pappa og pakka dyna rundt meg slik som bare han kan det, og da var det ingen i hele verden som hadde det bedre enn akkurat meg. Og noen ganger dro jeg på overnattings-tur. Da tok jeg med meg nattkjolen og tannbørsten og ruslet over tunet til mor. Mor hadde alltid noe godt på lur, og så var hun verdensmeter i kinasjakk. Andre ganger dro vi på overnattingstur helt til byen! Leiligheten til Besta var en hel eventyrverden i seg selv. Hun hadde postkontor i tørketrommelen og butikk bak sminkebordet, og så fortalte hun spennede historier om tordivelen, og sang sanger om Rødhette og Ole Lukkøye. På denne tiden gikk jeg på Moi skole. Vi var fire jenter og en gutt i klassen. Siren, Line, Bodil, Kjell Ingolf og jeg. Tone og Thoralf var lærere, og de var selvfølgelig verdens beste. Vi hadde klasserom på kjøkkenet, og ei kubjelle fungerte som ringeklokke. Det beste var når vi satt i lesekroken og hadde høytlesning fra "Mathilda" og "Charlie og sjokoladefabrikken". Ingen kunne lage fortelle-stemmer slik som Tone kunne det. Og når vinteren kom, da var det ikke sjelden at vi fikk en kopp kakao der vi satt i stilongsen mens buksa hang til tørk over ovnen. Og nå kommer jeg til det jeg egentlig skulle skrive om før dette utviklet seg til å bli en selv-biografi. Nemlig nese-trær. For det sikreste tegnet på at det nærmet seg høst og skolestart da jeg var en meter kortere og gikk på Moi skole,det var når det begynte å vokse neser på det store treet i hagen til Sigurd. Plutselig, nesten så jeg trodde det hadde skjedd over natten, var det tusener på tusener av grønne neser som hang i store klaser der oppe. Og da de begynte å falle ned på veien, da nærmet det seg skolestart. Og i går da jeg stod og ventet på bussen hjem fra høyskolen der jeg går, oppdaget jeg til min store glede at de har nese-trær her i Bergen også! I all min begeistring klistret jeg neser på meg selv og alle de som stod i nærheten. De hadde riktignok aldri hørt om nese-trær, og syntes muligens dette var en litt sær tradisjon. Men jeg tok med meg en klase hjem og delte med min kjære søster. Hun lot seg begeistre, og vi hadde en riktig så hyggelig nese-stund. Og husk: Hvis nesa di er lang, kan du bruke den som fiskestang. Så kanskje en liten forlengelse ikke er så dumt? Snipp-snapp-snute...