Nå nærmer det seg fjerde oktober og avreise til Madagaskar. Kofferten har begynt å fylle seg opp og reisefeberen melder sin ankomst. Men først må jeg bare få takke alle som har vært med å strikke luer og sokker til barna på Andranomadio Hospital. Flittige damer både fra Moisund og Hægeland og bygdene rundt har lagt ned et stort arbeid, og jeg er utrolig heldig som får være med på å overrekke dette til sykehuset. Jeg er ikke det minste i tvil om at det er en kjærkommen gave som vil varme mange små hoder og føtter i tiden fremover. Tusen takk!!

 

Etter å ha bodd i Bergen i to og et halvt år, skulle man vel tro at jeg begynte å skjønne meg på busser og gater og broer og tunneler og i det hele tatt... Men nei da. I dag klarte jeg det atter en gang. Det var en av de dagene da jeg har hundre ting jeg skulle ha gjort, og akkurat litt for lite tid til å rekke det. Blant annet skulle jeg treffe en venninne på universitetet for å overlevere et par brev. Egentlig ville det tatt meg ti minutter å gå over broen fra Danmarksplass, men siden jeg var litt sent ute, grep jeg sjansen da det kom en buss forbi (greit med busskort). Problemet denne gangen, som så mange ganger før, var bare at akkurat denne bussen ikke gikk der jeg hadde tenkt. Den svingte over på en helt annen bro, og jeg så bare universitetet forsvinne i det fjerne. Og for å gjøre litt ekstra ut av det, kjørte den likegodt inn i Bergens lengste tunnel. Så da nyttet det liksom ikke å trykke på stoppknappen heller, og jeg endte til slutt opp laaaangt ut i Sandviken. Der gikk jeg av på første stopp, begynte å gå nedover veien og prøvde å se ut som jeg visste akkurat hvor jeg skulle. Da kommer det en annen forkommen sjel løpende etter meg; "Onskyld meg. Vete do hvor jai går for å ta bossen tilbake til sentrom? Jai kom på fail boss!" Avslørt... Så la vi i vei da, stymperen som ledet stakkaren. Men vi fant frem til slutt, og kom oss på en buss i riktig retning. Jeg tror jeg skaffer meg en sykkel...

Har du sett reklamen for  den smertestillende kremen Zon? (Hint: "Hvis du vet hvor du har vondt, hvorfor behandle hele kroppen?") I såfall er sjansen stor for at du har blitt like irritert som meg. Det er noe med de oppramsede replikkene i denne reklamen som bare skjærer seg tvers gjennom ørene og lager uslettelige arr på hjernebarken. Dette er jo for så vidt noe som kan sies om reklame generelt når du har hørt den samme en ti-tolv ganger. Og er du så uhledig at favorittprogrammet går på TV3, må du jo lide deg gjennom ikke mindre enn fire-fem reklamepauser i løpet av en snau time. Men jeg har faktisk klart å finne noen gullkorn blant all søpla. Det er et par reklamer som får meg til å dra på smilebåndet hver gang, og enkelte ganger kan jeg til og med sitte og le høyt for meg selv. For en liten titt kan du klikke deg inn på disse adressene: