Du vekker deg sjæl og kjenner deg helt aleine.....Er det ikke en sang som begynner sånn? I allefall, så er det litt sånn jeg føler meg etter at Marit forlot meg til fordel for Madagaskar på fredag. Jeg legger meg aleine og står opp aleine. Spiser frukost aleine gjør jeg òg... Jeg har riktignok fått en hjemme-eksamen å kose meg med denne første uka, heldig som jeg er. Men det blir liksom ikke helt det samme. Heldigvis er jeg velsignet med mange gode venner som tar seg litt av meg. Og jeg ser ikke bort fra at noen av dem tar seg den friheten å flytte inn til meg etter at vi er ferdig med eksamen. I allefall håper jeg det:) Jeg trenger noen som kan le av vitsene mine når jeg er overtrøtt. Blir liksom litt for dumt å bare snakke med meg selv hver gang jeg føler at jeg har en god en på lager. Og ellers, så reiser jeg til Oslo på fredag, og det gleder jeg meg stort til! Der sjekker jeg inn på Hotel Galteland på Majorstua, og håper å få ei sabla fin helg med gode venner som holder til på den kanten av landet.
Og så må jeg ikke glemme å nevne at høsten begynner å melde sin ankomst her i Bergen. Og ja, jeg synes det er litt herlig! Siden vi kom hit, har det vært litt sånn midt i mellom. Hverken sommer eller høst, det har liksom vært akkurat litt for varmt til å gå med jakke, og akkurat litt for kaldt til å gå uten. Litt klam og trykkende luft, ja æ kan`ke si æ li`år det. Men i dag kjentes det ut som det var litt mer høst i lufta. Og jeg gleder meg til mørke kvelder med øs-pøs regnvær, når det er akkurat så kaldt at det er godt å dra på seg ullsokkene og sitte inne og drikke varm kakao og spille brett-spill eller se en god film. Og jeg gleder meg til å ta frem igjen lua, skjerfet og vottene. Og til å kjenne at kulden biter litt i kinnene, sånn at det er deilig å komme inn i varmen igjen. Kall meg gjerne gal, men nå venter jeg på høsten!

Det var en gang for lenge, lenge, lenge siden... Ja så lenge siden er det, at jeg var en meter kortere, hadde musefletter, rød skolesekk og mikke mus-tights med matchende hårbånd. Det var på den tiden at sommerferien varte nesten et halvt år, og det var fint vær hver eneste dag. Ukas høydepunkt var lørdagskveldene med mammas hjemmelagede pizza og "Midt i smørøyet" på TV. Da det var leggetid kom pappa og pakka dyna rundt meg slik som bare han kan det, og da var det ingen i hele verden som hadde det bedre enn akkurat meg. Og noen ganger dro jeg på overnattings-tur. Da tok jeg med meg nattkjolen og tannbørsten og ruslet over tunet til mor. Mor hadde alltid noe godt på lur, og så var hun verdensmeter i kinasjakk. Andre ganger dro vi på overnattingstur helt til byen! Leiligheten til Besta var en hel eventyrverden i seg selv. Hun hadde postkontor i tørketrommelen og butikk bak sminkebordet, og så fortalte hun spennede historier om tordivelen, og sang sanger om Rødhette og Ole Lukkøye. På denne tiden gikk jeg på Moi skole. Vi var fire jenter og en gutt i klassen. Siren, Line, Bodil, Kjell Ingolf og jeg. Tone og Thoralf var lærere, og de var selvfølgelig verdens beste. Vi hadde klasserom på kjøkkenet, og ei kubjelle fungerte som ringeklokke. Det beste var når vi satt i lesekroken og hadde høytlesning fra "Mathilda" og "Charlie og sjokoladefabrikken". Ingen kunne lage fortelle-stemmer slik som Tone kunne det. Og når vinteren kom, da var det ikke sjelden at vi fikk en kopp kakao der vi satt i stilongsen mens buksa hang til tørk over ovnen. Og nå kommer jeg til det jeg egentlig skulle skrive om før dette utviklet seg til å bli en selv-biografi. Nemlig nese-trær. For det sikreste tegnet på at det nærmet seg høst og skolestart da jeg var en meter kortere og gikk på Moi skole,det var når det begynte å vokse neser på det store treet i hagen til Sigurd. Plutselig, nesten så jeg trodde det hadde skjedd over natten, var det tusener på tusener av grønne neser som hang i store klaser der oppe. Og da de begynte å falle ned på veien, da nærmet det seg skolestart. Og i går da jeg stod og ventet på bussen hjem fra høyskolen der jeg går, oppdaget jeg til min store glede at de har nese-trær her i Bergen også! I all min begeistring klistret jeg neser på meg selv og alle de som stod i nærheten. De hadde riktignok aldri hørt om nese-trær, og syntes muligens dette var en litt sær tradisjon. Men jeg tok med meg en klase hjem og delte med min kjære søster. Hun lot seg begeistre, og vi hadde en riktig så hyggelig nese-stund. Og husk: Hvis nesa di er lang, kan du bruke den som fiskestang. Så kanskje en liten forlengelse ikke er så dumt? Snipp-snapp-snute...

Slutten paa en sommerferie betyr starten paa et nytt skoleaar. Og det innebaerer jo mange positive ting, blandt annet det aa treffe alle vennene igjen. Ja til og med det aa starte paa et nytt studieaar har jeg sett fram til. Men naa skulle det vise seg at jeg, ja ikke bare jeg, men faktisk flertallet av studentene paa kullet mitt, sliter med til dels store startproblemer. Naa skal det nevnes at dette nesten utelukkende dreier seg om de timene der vi har serdeles uinteresserte og lite inspirerende forelesere. [Noe som ser ut til aa vaere regelen mer enn unntaket i denne modulen]
De forste fem minuttene gaar greit. Da sitter vi som tente lys og suger til oss all den informasjonen vi kan faa tak i. Men derfra gaar det desverre bare nedover. Det er nesten saa vi gaar inn i en slags transe. Og symptomene er ganske lett gjenkjennelige: Det forste du vil merke, er at foreleserens stemme sakte men sikkert forsvinner inn i en slags monoton, sovndyssende taake av ord [Stemmende til de som sitter bak deg forblir imidlertid klinkende klare...Underlig det der!] Deretter vil du kjenne at oyelokkene blir merkelig tunge. Dette forer til at du maa sperre oynene opp i saa stor grad at du automatisk vil se ekstremt vaaken og interessert ut. Ettervert som du blir litt mer erfaren kan du kanskje til og med opparbeide deg evnen til aa sove med oynene opne! Faren er da imidlertid at i det oyeblikket du er i ferd med aa sovne, hender det ikke saa rent sjelden at en fot eller arm faar folelsen av aa ramle utfor et stup eller en trapp, noe som ofte medforer en rykning av dimensjoner. Er du riktig uheldig, kan du da komme til aa slaa til en medstudent og tiltrekke deg litt mer oppmerksomhet enn onskelig. Andre uonskede faktorer, er sikling og sove-lyder. Snorking kan vaere vanskelig aa bortforklare! Men saa finnes det heldigvis noen tips som kan vaere greie aa ta med seg: 1> Allier deg med en vaaken medstudent som kan pirke litt i deg med jevne mellomrom. Irriterende men effektivt! 2> Ha alltid med deg en vannflaske. Vann er et veldig effektivt hjelpemiddel for aa holde seg vaaken. Baade til inn -og utvortes bruk! 3> Sett deg paa en ubehagelig stol. Da vil det garatert bli en storre utfordring aa sovne enn aa holde seg vaaken.
4> Se deg rundt i forelesningssalen. Det er garantert god underholdning aa se paa medstudenter som har maattet gi tapt i kampen , eller som kjemper tappert for aa holde seg vaaken...
Da gjenstaar det bare aa onske dere alle lykke til! Keep up the good work :)